Jeg har før skrevet innlegg og anbefalt å lese Regine Stokke sin blogg. Hun var ei tøff jente på 18 år som kjempet en knall hard kamp mot kreften. Denne uka måtte hun gi tapt. Hvis du ikke har lest bloggen hennes ennå så kan du gjøre det her.
fredag 4. desember 2009
Regine Stokke
Jeg har før skrevet innlegg og anbefalt å lese Regine Stokke sin blogg. Hun var ei tøff jente på 18 år som kjempet en knall hard kamp mot kreften. Denne uka måtte hun gi tapt. Hvis du ikke har lest bloggen hennes ennå så kan du gjøre det her.
Den sosiale baksiden
Jeg er som vanlig over middels interessert i sosiale media og andres gjøren og laden i så måte. Denne uka har jeg funnet frem til to eksempler som viser baksiden av denne ellers så positive medaljen.
Den første baksiden er det faktisk jeg selv som står for. Jeg bor i ett sosialt nabolag, med en rekke felles aktiviteter og sosial omgang både på og utenfor nettet. Gata vi bor i har egen gruppe på facebook og her foregår det diskusjoner, og vi inviterer til events. Så kommer utfordringen, i denne gata vår så er det 3 hus der de voksne i familien ikke er representert på facebook. Da kan det veldig lett skje det som skjedde meg denne uka. Jula nærmer seg og tradisjonen tro var det tid for julekakebaking for gatas fruer. Event ble opprettet på facebook, med ett hint om noen kunne tipse de som ikke henger på facebook om denne hendelsen. Jeg hadde store planer om å putte en lapp i postkassen til de det gjalt, men tiden fløy. I går kveld trommet vi sammen 12 stk. på mitt kjøkken, så var det noen som spurte etter to av disse damene som ikke er på facebook. Hadde noen snakket med de? Nei, jeg hadde glemt lapper som skulle i postkassen og det er kaldt og mørkt ute så ingen hadde truffet på de. Jeg hadde ingen intensjoner om å stenge noen ute fra denne aktiviteten. Men fordi jeg brukte facebook til innkalling til resten av gruppen ble disse to uteglemt. Medaljens første bakside er altså at enkelte fort kan bli glemt ut når man automatiserer aktivteter som f.eks. innkalling til sosiale tilstelninger ved å bruke sosiale medier.
Medaljens andre bakside ble tilfeldig oppdaget i jobbsammenheng. Jeg jobber i en kommune og bor i nabokommunen, saken jeg nå skal fortelle ble som sagt oppdaget på jobb men dreier seg om kommunen jeg bor i. Kommunen jeg bor i er tydeligvis frempå når det gjelder sosiale media. De bruker hjemmesiden sin flittig og for en tid tilbake opprettet de en kommuneprofil på facebook. På facebook siden sin har de valgt å gå i dialog med innbyggerne. De legger ut nyheter og ting som kan interessere innbyggerne og så kan innbyggerne kommentere på dette. I utgangspunktet høres dette uskyldig ut, men... Når man oppretter en slik profil på facebook, eller i det hele tatt publiserer noe på nett under navnet ... kommune, uttaler man seg på vegne av hele kommunen, man er kommunens talsmann og det man sier bør være det samme som rådmannen hadde sagt i samme situasjon. Dette betyr i praksis at man må passe kjeften sin, grundig! Vell kommunen jeg bor går i dialog med innbyggerne, fint det. MEN når kommunen jeg bor i responderer på kommentarer fra innbyggerne på denne måten: "men hva mener du med at du ikke var glad at det var pol på Klepp i 70-tallet. Stjal dere alkoholflasker på polet om det skulle være, Terje?" (sitat hentet fra facebook) Er det kanskje ikke fullt så greit lengre? Jeg er ihvertfall ikke veldig stolt av måten kommunen min fremstår på nett. Ville du vært det?
Den første baksiden er det faktisk jeg selv som står for. Jeg bor i ett sosialt nabolag, med en rekke felles aktiviteter og sosial omgang både på og utenfor nettet. Gata vi bor i har egen gruppe på facebook og her foregår det diskusjoner, og vi inviterer til events. Så kommer utfordringen, i denne gata vår så er det 3 hus der de voksne i familien ikke er representert på facebook. Da kan det veldig lett skje det som skjedde meg denne uka. Jula nærmer seg og tradisjonen tro var det tid for julekakebaking for gatas fruer. Event ble opprettet på facebook, med ett hint om noen kunne tipse de som ikke henger på facebook om denne hendelsen. Jeg hadde store planer om å putte en lapp i postkassen til de det gjalt, men tiden fløy. I går kveld trommet vi sammen 12 stk. på mitt kjøkken, så var det noen som spurte etter to av disse damene som ikke er på facebook. Hadde noen snakket med de? Nei, jeg hadde glemt lapper som skulle i postkassen og det er kaldt og mørkt ute så ingen hadde truffet på de. Jeg hadde ingen intensjoner om å stenge noen ute fra denne aktiviteten. Men fordi jeg brukte facebook til innkalling til resten av gruppen ble disse to uteglemt. Medaljens første bakside er altså at enkelte fort kan bli glemt ut når man automatiserer aktivteter som f.eks. innkalling til sosiale tilstelninger ved å bruke sosiale medier.
Medaljens andre bakside ble tilfeldig oppdaget i jobbsammenheng. Jeg jobber i en kommune og bor i nabokommunen, saken jeg nå skal fortelle ble som sagt oppdaget på jobb men dreier seg om kommunen jeg bor i. Kommunen jeg bor i er tydeligvis frempå når det gjelder sosiale media. De bruker hjemmesiden sin flittig og for en tid tilbake opprettet de en kommuneprofil på facebook. På facebook siden sin har de valgt å gå i dialog med innbyggerne. De legger ut nyheter og ting som kan interessere innbyggerne og så kan innbyggerne kommentere på dette. I utgangspunktet høres dette uskyldig ut, men... Når man oppretter en slik profil på facebook, eller i det hele tatt publiserer noe på nett under navnet ... kommune, uttaler man seg på vegne av hele kommunen, man er kommunens talsmann og det man sier bør være det samme som rådmannen hadde sagt i samme situasjon. Dette betyr i praksis at man må passe kjeften sin, grundig! Vell kommunen jeg bor går i dialog med innbyggerne, fint det. MEN når kommunen jeg bor i responderer på kommentarer fra innbyggerne på denne måten: "men hva mener du med at du ikke var glad at det var pol på Klepp i 70-tallet. Stjal dere alkoholflasker på polet om det skulle være, Terje?" (sitat hentet fra facebook) Er det kanskje ikke fullt så greit lengre? Jeg er ihvertfall ikke veldig stolt av måten kommunen min fremstår på nett. Ville du vært det?
lørdag 28. november 2009
Å være der ungdommen er
Etterhvert som facebook, nettby, youtube, twitter osv. osv. er blitt en mer eller mindre naturlig del av hverdagen til en stor andel av befolkningen har både komersielle interesser og offentlige instanser kjent sin besøkstid her. Kommuner oppretter facebookgrupper for å få demokratiet ut til folket, statsministern og Obama er på twitter og kronprinsparet har sin egen sosialemedia person. Sist ute er forsvaret som har laget en facebookkopi de har kallt futurebook. Her har de hentet inn data fra folkeregisteret på alle 17 åringer i norges land. Dvs. alle som skal inn til sesjon det nærmeste året. Disse har forsvaret opprettet en fiktiv profil for med fiktive venner, veggmeldinger, videoer osv. Det eneste som stemmer er navn, alder osv. Alt dette er stelt i stand for at forsvaret skal være der ungdommen er, og på denne måten reklamere for seg selv og hva førstegangstjenesten går ut på. Allerede er det foreldre som har reagert, og jeg er ikke forundret.
Nå er jeg langt over alderen som er aktuell for førstegangstjeneste, men si f.eks., fullstendig fiktivt selvfølgelig, at jeg ventet barn nummer to. Istedetfor svangerskapsskurs hadde landets jordmødre eller noe gått sammen og laget en facebook lookalike kaldt Fødestua. Her hadde de opprettet profil for alle vordene mødre rundt om i hele landet, og lagt inn navn osv. i tillegg hadde de pøst på med reklame for aktuelle produkter og selvfølgelig laget en fiktiv profil der de hadde gitt med fiktive venner, skrevet fiktive meldinger på veggen min, tagget meg i fiktive videoer osv. Alt dette for at jeg skulle gå inn på denne tjenesten og selvfølgelig lage en realistisk profil, handle hos de som reklamerer på høyresiden og benytte meg av all informasjonen de har satt sammen. Hadde jeg syntes dette var greit? Nei, jeg hadde ikke det. Ja, jeg er aktiv på sosiale medier, men jeg er aktiv på mine premisser. Jeg involverer meg der JEG vil involvere meg. Ett påtvunget medlemsskap som viser svært mangelfull kompetanse på nettvett og generell fornuftig opptreden på nett og i bruken av sosiale medier, hadde sannsynligvis fått meg eitranes forbannet.
I en verden der sosiale medier dvs. internett har mye makt. Og der muligheten for å skape seg privatliv i dette sosiale rommet er minimal i utganspunktet trenger vi ikke statsmakter som oppretter profiler på våre vegne og forventer at vi skal synes det er kult. Hvorfor i alle dager laget de ikke bare en fanside på facebook og inviterte interesserte inn derfra?
Nå er jeg langt over alderen som er aktuell for førstegangstjeneste, men si f.eks., fullstendig fiktivt selvfølgelig, at jeg ventet barn nummer to. Istedetfor svangerskapsskurs hadde landets jordmødre eller noe gått sammen og laget en facebook lookalike kaldt Fødestua. Her hadde de opprettet profil for alle vordene mødre rundt om i hele landet, og lagt inn navn osv. i tillegg hadde de pøst på med reklame for aktuelle produkter og selvfølgelig laget en fiktiv profil der de hadde gitt med fiktive venner, skrevet fiktive meldinger på veggen min, tagget meg i fiktive videoer osv. Alt dette for at jeg skulle gå inn på denne tjenesten og selvfølgelig lage en realistisk profil, handle hos de som reklamerer på høyresiden og benytte meg av all informasjonen de har satt sammen. Hadde jeg syntes dette var greit? Nei, jeg hadde ikke det. Ja, jeg er aktiv på sosiale medier, men jeg er aktiv på mine premisser. Jeg involverer meg der JEG vil involvere meg. Ett påtvunget medlemsskap som viser svært mangelfull kompetanse på nettvett og generell fornuftig opptreden på nett og i bruken av sosiale medier, hadde sannsynligvis fått meg eitranes forbannet.
I en verden der sosiale medier dvs. internett har mye makt. Og der muligheten for å skape seg privatliv i dette sosiale rommet er minimal i utganspunktet trenger vi ikke statsmakter som oppretter profiler på våre vegne og forventer at vi skal synes det er kult. Hvorfor i alle dager laget de ikke bare en fanside på facebook og inviterte interesserte inn derfra?
onsdag 25. november 2009
Hva en blogg kan få frem i mennesker
Som jeg skrev i ett tidligere innlegg følger jeg for tiden bla. Regine Stokke sin blogg. Dette er en blogg som egentlig er en 18 år gammel jente med en dødelig kreftdiagnose sin dagbok. Gjennom innleggene har leserne fulgt Regine i oppturer og nedturer, positive prøveresultat og negative prøveresultat. Regine fremstår som en ærlig og oppriktig blogger som forteller uten omsvøp hvordan hun faktisk har det. Det siste innlegget som ligger inne på bloggen hennes nå har hun kallt: This will be over. Etter lang tids kamp er prøveresultatene og helsen blitt så dårlig at det så vidt jeg forstår ikke lengre er håp om at det kan snu i positiv retning. Det er selvfølgelig gripende å lese det Regine skriver. Selvfølgelig skulle jeg så inderlig ønske at jeg kunne hjulpet på noe vis, at jeg kunne skrevet noe i gjesteboken hennes som ga henne fred/ett løft/hva enn hun måtte ha behov for. Men jeg vet ikke hva det skulle være.
Derimot vet tydeligvis 2374 andre mennesker akkurat hva de skal skrive. Det siste innlegget fra Regine ble lagt ut for 9 dager siden og på den tiden er det kommet 2374 kommentarer. Alle disse kommentarene er interessant lesing. Jeg har ikke lest alle, men jeg har lest ett utvalg, tilfeldig valgte kommentarer. Og spennvidden i disse kommentarene er fenomenale, de strekker seg fra dypt religiøse mennesker som gjør sitt ytterste for å overbevise Regine om at Herrens vei er den eneste rette i denne stunden, til tross for at Regine tydelig har gitt uttrykk for at hun på ingen måte er religiøs og ikke har noe ønske om å bruke sine siste dager her på jord til å lete etter Herren. Det er selvfølgelig mange som tenner lys, ber og ikke minst tenker på Regine hele tiden. Det er de som ber Regine skjerpe seg fordi tonen i de siste innleggene hennes er blitt så negativ. Hun må forstå at det ikke nytter å grave seg ned i sorg og dårlig humør. Hvis jeg hadde vært 18 år og muligens ikke kom til å overleve frem til jul en gang, er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart å være noen konstant solstråle. Noe av poenget med å lese bloggen til en person som er dødssyk og som etter all sannsynlighet har veldig kort tid igjen å leve, må da være å få ett innblikk i hvordan denne personen virkelig har det. Hvis hun hadde skrevet jublende innlegg om elendige blodprøveresultater og at det var stor sannsynlighet for at hun ville dø før jul. Ville hun for det første fremstått som lite troverdig og for det andre hva skulle man skrevet da i kommentarfeltet?: Så fint at du ser så positivt på slutten av livet? Så bra at du nyter den siste tiden! Jeg tror ikke det nei. Fakta slik jeg ser det ihvertfall er at det neppe finnes en eneste positiv side med å skulle dø som 18 åring.
Så, hvor kommer alle disse kommentarene fra? Hva gjør at folk, 2374 for å være nøyaktig, mener at de vet hva som skal til for Regine i denne siste tiden? Selvfølgelig eller kanskje jeg skal si heldigvis er flertallet av disse 2374 innleggene fra mennesker som bare vil si at de føler med henne, at de tenker på henne, at de har ett dikt som kanskje kan lette litt, eller at de selv strever med en alvorlig sykdom og ihvertfall til en viss grad kan si noe om hvordan Regine faktisk har det. Men disse andre innleggene, om å finne Herren eller få opp humøret, hvor kommer de fra og hva er tanken bak? Det skulle jeg likt å vite.
Derimot vet tydeligvis 2374 andre mennesker akkurat hva de skal skrive. Det siste innlegget fra Regine ble lagt ut for 9 dager siden og på den tiden er det kommet 2374 kommentarer. Alle disse kommentarene er interessant lesing. Jeg har ikke lest alle, men jeg har lest ett utvalg, tilfeldig valgte kommentarer. Og spennvidden i disse kommentarene er fenomenale, de strekker seg fra dypt religiøse mennesker som gjør sitt ytterste for å overbevise Regine om at Herrens vei er den eneste rette i denne stunden, til tross for at Regine tydelig har gitt uttrykk for at hun på ingen måte er religiøs og ikke har noe ønske om å bruke sine siste dager her på jord til å lete etter Herren. Det er selvfølgelig mange som tenner lys, ber og ikke minst tenker på Regine hele tiden. Det er de som ber Regine skjerpe seg fordi tonen i de siste innleggene hennes er blitt så negativ. Hun må forstå at det ikke nytter å grave seg ned i sorg og dårlig humør. Hvis jeg hadde vært 18 år og muligens ikke kom til å overleve frem til jul en gang, er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart å være noen konstant solstråle. Noe av poenget med å lese bloggen til en person som er dødssyk og som etter all sannsynlighet har veldig kort tid igjen å leve, må da være å få ett innblikk i hvordan denne personen virkelig har det. Hvis hun hadde skrevet jublende innlegg om elendige blodprøveresultater og at det var stor sannsynlighet for at hun ville dø før jul. Ville hun for det første fremstått som lite troverdig og for det andre hva skulle man skrevet da i kommentarfeltet?: Så fint at du ser så positivt på slutten av livet? Så bra at du nyter den siste tiden! Jeg tror ikke det nei. Fakta slik jeg ser det ihvertfall er at det neppe finnes en eneste positiv side med å skulle dø som 18 åring.
Så, hvor kommer alle disse kommentarene fra? Hva gjør at folk, 2374 for å være nøyaktig, mener at de vet hva som skal til for Regine i denne siste tiden? Selvfølgelig eller kanskje jeg skal si heldigvis er flertallet av disse 2374 innleggene fra mennesker som bare vil si at de føler med henne, at de tenker på henne, at de har ett dikt som kanskje kan lette litt, eller at de selv strever med en alvorlig sykdom og ihvertfall til en viss grad kan si noe om hvordan Regine faktisk har det. Men disse andre innleggene, om å finne Herren eller få opp humøret, hvor kommer de fra og hva er tanken bak? Det skulle jeg likt å vite.
søndag 22. november 2009
Metode
Den siste måneden og vell så det har det meste av studietid gått til metodekapittelet til masteroppgaven: Her er de 20 mest brukte ordene i oppgaven som snart er ferdig:
Hva er det med nettby?
Jeg har hatt profil på nettby i noen år nå. Hvis jeg ikke husker helt feil så ble den profil opprettet en liten stund før facebook kom og gjorde sitt inntog som sosial kanal. Uansett, nettby ligger fast i fanene her og jeg logger meg stortsett på ved dagens begynnelse og av igjen ved dagens slutt. Jeg har aldri brukt nettby spesielt aktivt i grunnen, men har noen gamle kjente der og en fjern slektning som jeg har litt kontakt med. Profilen min består av en yderst kort beskrivelse av meg og mitt ala.: gift, 4 åring og fast jobb. Det har med jevne mellomrom kommet ett og annet brev i innboksen eller en melding i gjesteboken fra menn med romantiske intensjoner. De har blitt høfflig men bestemt avvist, og det har skjelden blitt noe mer tull. De siste par ukene har derimot denne aktiviteten økt betraktelig. Og det ramler stadig vekk inn meldinger i hytt å pine fra menn i alderen 16 - 50 år!!
Jeg har i lengre tid vært svært skeptisk til nettby og måten dette nettstedet er organisert på. Jeg har selv sett barn ned i 10 - 12 års alderen skrive innlegg i forum når en venn av de har omkommet i en ulykke, hvor disse vennene da skriver ting som f.eks.: Endelig er han borte osv. Det er lite moderasjon fra nettby sin side inn i disse forumene og fordi nettby er så lukket som det det er er det liten mulighet for andre voksne å ha kontroll med det som blir skrevet.
For min egen del merker jeg at jeg er forsynt med nettsamfunn som det nettby er. Og hadde det ikke vært kontakten med den fjerne slektningen kunne jeg like gjerne meldt meg ut. For min egen del så er jeg trygg i hvordan jeg fremstiller meg selv på nett og hvordan jeg forholder meg til slibrige hevendelser fra 50 år gamle menn fra Telemark. Men jeg er dessverre mer en klar over at dette ikke er trygghet alle nettbrukere har, selv ikke alle voksne nettbrukere. Nettvett for alle, både gamle og unge, burde vært ett nasjonalt satsingsområde!
Jeg har i lengre tid vært svært skeptisk til nettby og måten dette nettstedet er organisert på. Jeg har selv sett barn ned i 10 - 12 års alderen skrive innlegg i forum når en venn av de har omkommet i en ulykke, hvor disse vennene da skriver ting som f.eks.: Endelig er han borte osv. Det er lite moderasjon fra nettby sin side inn i disse forumene og fordi nettby er så lukket som det det er er det liten mulighet for andre voksne å ha kontroll med det som blir skrevet.
For min egen del merker jeg at jeg er forsynt med nettsamfunn som det nettby er. Og hadde det ikke vært kontakten med den fjerne slektningen kunne jeg like gjerne meldt meg ut. For min egen del så er jeg trygg i hvordan jeg fremstiller meg selv på nett og hvordan jeg forholder meg til slibrige hevendelser fra 50 år gamle menn fra Telemark. Men jeg er dessverre mer en klar over at dette ikke er trygghet alle nettbrukere har, selv ikke alle voksne nettbrukere. Nettvett for alle, både gamle og unge, burde vært ett nasjonalt satsingsområde!
onsdag 18. november 2009
Digin kort fortalt
I dag har jeg vært på seminar i Kristiansand. Seminaret ble arrangert av Digin. Programmet var tettpakket og det gikk slag i slag mellom ulike leverandører, IKT i bhg. guruer og andre. Noen innlegg var bra, andre var ikke bra. Her er dagen sett med mine øyne:
- deltakere på IKT i bhg. konferanser er damer, 35+ år og noen bruker hele dagen til strikking.
- Seniorrådgiveren på KD betalte for 8 år siden en venninne for å skrive en eksamensoppgave inn på pc. Var tanken at hun skulle være ett forbilde på IKT i bhg.? Bør hun være ett forbilde på IKT i bhg.? Og bør hun rådgive ang. bruk av IKT i bhg.?
- Norske spillprodusenter har ikke undersøkt markedet og kundegruppen sin, ei heller konkurrentene, men de synes det er veldig dårlig gjort at ingen vil kjøpe deres spill. Hva med å prøve å selge de når de får 30 min. til rådighet og ett publikum som allerede sitter der?!
- Barnehagen bør ha kunnskap om det barn møter hjemme f.eks. dårlige dataspill etc. Bør dermed den digitale kompetansen hos personalet i barnehagen innebære kompetanse på dataspill? Burde jeg arrangere en workshop for barnehagene i kommunen der jeg jobber, slik at de kan teste ut pc-spill?
- Smileys i power point ser uprofft ut!
- Det er en god ide å scanne bilder fra bøker og ha de på smartboarden når man leser høyt
- Fotoklubb for de største barna i barnehagen er en god ide for å gi barna mulighet til å bruke digitale foto.
- Lag en info film til de som søker barnehageplass i barnehagen eller kommunen og legg filmen ut på hjemmesiden.
- Arranger webmøte mellom barnehager med webkamera og smartboard.
- deltakere på IKT i bhg. konferanser er damer, 35+ år og noen bruker hele dagen til strikking.
- Seniorrådgiveren på KD betalte for 8 år siden en venninne for å skrive en eksamensoppgave inn på pc. Var tanken at hun skulle være ett forbilde på IKT i bhg.? Bør hun være ett forbilde på IKT i bhg.? Og bør hun rådgive ang. bruk av IKT i bhg.?
- Norske spillprodusenter har ikke undersøkt markedet og kundegruppen sin, ei heller konkurrentene, men de synes det er veldig dårlig gjort at ingen vil kjøpe deres spill. Hva med å prøve å selge de når de får 30 min. til rådighet og ett publikum som allerede sitter der?!
- Barnehagen bør ha kunnskap om det barn møter hjemme f.eks. dårlige dataspill etc. Bør dermed den digitale kompetansen hos personalet i barnehagen innebære kompetanse på dataspill? Burde jeg arrangere en workshop for barnehagene i kommunen der jeg jobber, slik at de kan teste ut pc-spill?
- Smileys i power point ser uprofft ut!
- Det er en god ide å scanne bilder fra bøker og ha de på smartboarden når man leser høyt
- Fotoklubb for de største barna i barnehagen er en god ide for å gi barna mulighet til å bruke digitale foto.
- Lag en info film til de som søker barnehageplass i barnehagen eller kommunen og legg filmen ut på hjemmesiden.
- Arranger webmøte mellom barnehager med webkamera og smartboard.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
